Ligge

…) Ligge i sengen og stirre i
taket faller ned og blir
til lokket her Ligge
i gresset om natten som faller
ned og blir til mørket her Ligge
i gresset betrakte stjernene som blir til
fraværende minner her Ligge
på badegulvet og skimte speilet
der oppe som
nettopp var tomheten der nede (
…
) vannet som fyller meg
jorden som renner ned
fra springen
til jorden Ligge i jorden og stirre i vannet
blir til jord og is over her og var meg (…

Dessuten…

Dersom bygninger kunne bøyes

i adjektivets grader

ville deres superlativ være en

eksploderende bygning

temporamorfisme (elegi over gresk utroskap)

[V ic ov r:] Ettersom Arkhe [o pri nel en] – det temporale nullpunkt og hendelsenes befestede sædcelle – nødvendigvis må befinne seg utenfor tiden for ikke selv å behøve et opphav, må den ligge under – ikke som begynnelsen på noe lineært, men som begynnelsen på alt som forekommer, hele tiden – noe som med nødvendighet gjør den såkalte tidslinjen sirkulær (man kan vanskelig forestille seg et armbåndsur hvis kraftsentrum befinner seg eller annet sted utenfor klokkens dimensjon – dens begynnelse er alltid allerede en del av den, et tikk eller takk fra midten, det tiden hele tiden kretser rundt), altså tidssirkelen, om hvilken vi kan fastslå følgende: den er sirkulær, syklisk og sylindrisk (og omtrent som en omvendt jordens kjerne, en sentrifugal planetkjerne med letthetskraft) og På denne måten får vi kjennskap til Apeiron [d t uen eli e] ettersom det uutsigelige og uendelige ligger på innsiden av det endeliges sirkel – sirkelen knytter endeligheten til uendeligheten (som gir endeligheten, eller elendigheten (de to ordene skilles fra hverandre bare ved at ‘l’ og ‘nd’ bytter plass, med bare en bokstav imellom) sin kraft, altså uendeligheten, i midten av klokken, som om tiden og tilværelsen fra begynnelsen av var tredd ned på en av et guddommelig udyrs tentakler), der den siste speiler seg i den første, Sylindrisk fordi den også må bøyes i dybden: den dybdebøyde sirkel (i 3D) er bestemt en sirkel, men den kan selvfølgelig innta hvilken som helst foreliggende sirkulære form – jeg foreslår at vi gir den ellipseform, eller kanskje uendelighetsform

‘(∞eniallegentlighetunyttigformettersomallesirklereruendelige)’

nei vi gir den ellipseform (og dette er jeg ikke den første til å slå fast; nærsagt alle klokker er formet nettopp som ellipser) eggeform elliptisk (Forkortet?) … (Utelatelsen?) joda den utelater seg selv, men ikke i større grad enn den allerede var utelatt, slik at utelatelsen gjentar seg i den ufullstendige evighet: men dette er bare vås, forstår du, og verken Anaximander eller Epikur forsto at evigheten (hvisdenersirkulærogdetmådenværehvisdenharenbegynnelse) er ufullstendig: og derfor er det ikke noe som har en begynnelse og alt forekommer hele tiden og evigheten er ufullstendig uansett (tautologisk nødvendighet), men den er meningsløs ettersom også den forekommer hele tiden og aldri er det samme som seg selv (og hele tiden befinner seg som en løsnet skolisse på innsiden av klokkens kvantifiserte vegger): Apeiron står igjen som mannen med ljåen som sluttet å eksistere fordi vi plutselig oppdaget hvordan vi laget våre egne redskaper

Ode til ukjent dikter

Teppets fall 

Eksisterer som 

X i 

Teksten 

/på samme måte som/

Det uendelige

Ødelegger

Det levende

Meditasjon over begrepet Sannhet

I en viss forstand er sannhet et prinsipielt anliggende og i en viss forstand er sannhet en ikke-eksistens og en negasjon En fornektelse av det usanne - i denne forstand er sannheten det eneste som viser oss hen til døden, knytter oss til døden: fornektelsen av det usanne - flukten fra det usanne, så å si, er ikke det samme som det motsatte av det ja av det usanne, altså flukt er ikke det samme som motsetning: å flykte, viser det seg, er tvert imot i desto større grad å gjøre seg avhengig av det en flykter fra, ettersom en flukt aldri kan være en flukt uten noe å flykte fra: dersom det en flykter fra opphører, altså slutter, å eksistere, da slutter også flukten å være en flukt og på samme måte kan fornektelsen av det usanne aldri forekomme uten at også det usanne eksisterer og slik er sannheten alltid allerede forutfor påstanden en fornektelse, og dermed en gjenoppliving av det usanne – bekreftelsen av det usanne som eksistens: sannheten er livet, den er det levende som vi lever, og døden er det usanne som vi hvert øyeblikk lever fra (men fordi sannhet i en viss forstand også er et prinsipielt anliggende, blir det alltid prinsippet og aldri flukten altså fornektelsen som er det sanne: prinsippet er alltid det sanne – øyeblikket aldri: aldri et moment av sannhet: tilstanden, men aldri øyeblikket: fordi det er strøm: støy)

Meditasjon over begrepene Antydning, Tidskunst, David Lynch og Slow Motion

De griper meg bakfra, legger hendene på skuldrene mine, ti hender – tyve hender! og de tar tak i kjeven min, kjeven og nakken, og de vrenger meg rundt, vender meg i vrengselen, trengselen, vender meg rundt og jeg ser dem INN I ØYNENE, jeg vender meg og ser dem INN I ØYNENE, de stikker frem leppene, fem lepper – ti lepper! og de tar tak i kjeven min, kjeven og halsen, og de vrenger meg rundt, vender meg i trengselen som oppstår mellom leppene deres idet de forsøker å suge øynene ut av meg, suge ØYNENE UT AV MEG og inn i dem, inn i kroppene deres, jeg ser dem nærme seg idet de dytter meg vekk, jeg ser at de har fått tak i øynene mine, og jeg ser på øynene mine, jeg leser i dem en slags henvisning, en pekefinger rettet innover, en PEKEFINGER RETTET INNOVER mot dem selv, inn i øynene mine som har forsvunnet inn i de andres kropper, de andres kropp, de andre kroppene, den andre kroppen som jeg ikke lenger har, jo for jeg er dødogbegravet og erdød ogbegravet utenøynenemine JEG KAN IKKE være død og begravet uten dem DE VAR DET ENESTE SOM HOLDT MEG SLIK død og begravet jeg ser døden passere i revy, passere foran øynene mine i revy, og jeg roper SCIENCE FICTION men jeg kveles og klarer bare å uttale det siste ordet ettersomjegerforvirretog uttaler detsisteførst, jeg står igjen med en UKVALIFISERT FIKSJON som ikke tar tak i øynene mine, den fanger dem ikke og jeg står opp fra gravenogserdøden i øynene DEN DRAR MEG UT og øynene er borte men hvor de er jeg klarer ikke si detfor detror atjegskal fangedem ogdethar deheltrett i og berettigelsen tarmeg igjenog løftermegopp påenpåle og den trekkermegned, TRER MEG NED på den og jeg deles i to, genitaliene hadde allerede arret av et slags snitt isegsåvar det herfra det kom? HERFRA JEG KOM er dette å bli født JA DETTE ER Å BLI FØDT jeg ble nettopp født hva

Utdrag 3

Men nå er det jo sånn at jeg mistet prinsippene. Det er ikke særlig enkelt å forestille seg hvordan det er, eller hva det er, å miste prinsippene. De lurer seg inn overalt, og når de plutselig forsvinner, ja da … da mangler man i det hele tatt det meste. Jeg forsto i alle fall hva hva som egentlig menes med prinsipper, for før jeg mistet dem, hadde jeg ingen anelse, det vet jeg nå. Når jeg mistet dem, etter hendelsen, og etter hullet, forsøkte jeg å fortsette med mitt sedvanlige liv. Hvis jeg hadde noe sånt, i alle fall hadde jeg beholdt vanene og forsøkt å glemme hendelsen og hullet og brønnen. Jeg merket det ikke med engang, de forsvant gradvis, lurte seg bort, gjerne om natten, og aldri mer enn ett prinsipp av gangen. Men den andre tingen som hendte meg, den som var resultatet av den første, lot meg ikke glemme noenting, og til slutt førte den til at de begynte å forsvinne. Dette forsto jeg selvfølgelig ikke dengang, men jeg forstår det nå, det tror jeg i alle fall. Jeg er helt sikker på at sannhet ikke er et prinsipielt anliggende, for jeg snakker fortsatt sant, så ofte jeg klarer. Men jeg har jo sluttet å snakke, for talen er i høyeste grad prinsipiell, så det har jo ikke så mye å si om jeg snakker sant eller ikke heller. Men uten talen står tanken fortsatt igjen som språk, i alle fall som en slags innbildt skrift (og det gjør jo ingen forskjell), og dét er jo noe språklig, og forsåvidt også noe prinsipielt. Heldigvis skriver jeg det ikke ned, eller jeg skriver det ned, men i all hemmelighet, for jeg gjør det egentlig ikke.

Men selv om sannheten ikke er et prinsipielt anliggende, for det sa jeg vel, i alle fall mener jeg det, for jeg snakker sant så ofte jeg kan, og jeg har mistet prinsippene. Ja, altså, likevel kan det ubestridelig virke som om det nettopp er det, et prinsipielt anliggende altså. For etter at jeg mistet prinsippene, klarer jeg ikke lenger å skille mellom det som virkelig har hendt, og det som bare er innbildning. Det høres kanskje underlig ut, men det er faktisk sant, og det vet jeg, for jeg merker akkurat nå at jeg ikke vet om jeg innbilder meg det eller ikke, og da må det jo være tilfelle at jeg innbilder meg det, og det merker jeg ikke. Og dessuten er ikke sannhet det samme som virkelighet, for ingen kan beskylde meg for å lyve når jeg i virkeligheten, eller i innbildningen, forteller noe som er sant, om det så skulle være innbildning eller virkelig. Det er sant, enten det er sant om virkeligheten eller noe annet. Slik må det vel være, for jeg er ingen løgner, det tror jeg i alle fall ikke. Men altså, hukommelsen er så absolutt et prinsipielt anliggende, og det samme gjelder for virkeligheten – det er det ingen tvil om. Selv om ikke hele hukommelsen er det, så tror jeg den er delt i to, kanskje: i et prinsipp på den ene siden og sannhet på den andre – slik at alt er sant, men ingenting nødvendigvis har hendt, og slik at de nødvendigvis har hendt eller ikke nødvendigvis hendt, i samme samtidig. To ting har i alle fall hendt, og de stiller seg utenfor hukommelsen – de er tilstander. Og de hjelper ikke særlig på, for de river meg i stykker og får meg til å føle meg som en grushaug.

Det første prinsippet jeg mistet var det moralske, det er kanskje ikke så overraskende. Rettere sagt var det vel kanskje flere moralske prinsipper, men det var ett jeg mistet, og da forsvant de andre også. Jeg oppdaget det da jeg våknet om morgenen, og gikk og la meg igjen. Det var definitivt prinsippløst, moralsk sett: jeg merket ikke noen motstand, og ble liggende i sengen i tre døgn uten å røre meg en eneste gang. Når jeg til slutt beveget meg ut av den var det fordi jeg uten å merke det også hadde mistet prinsippet om kontinuitet, og fordi jeg hadde sovnet av sult og latt kroppen glemme at jeg hadde mistet det moralske prinsippet.

Utdrag

Jeg har ikke vært helt ærlig, det må jeg innrømme. Jeg fortalte jo at jeg hadde sluttet å snakke. Eller gjorde jeg forresten det? Det er umulig å vite sikkert. Jeg vet at kumlokket ligger øverst, på toppen av bakken og at det fungerer utmerket for meg. Det er ikke så viktig lenger, jeg skriver bare ned dette her, for meg selv – det er vanskelig ikke å snakke, det er nødvendig med en eller annen form for meddelelse, så jeg skriver ned dette her, og så kan jeg brenne det etterpå, eller sende det i posten til noen jeg ikke kjenner, eller legge det i en flaske og la det renne nedover elven, der nederst, jeg ser den herfra. Jeg har egentlig sluttet å lytte også, eller jeg hører, men jeg tar det ikke innover meg, lar det ligge utenfor, og kikker på en måte bare, på det de sier, de andre. Jeg tar med meg den lille notatboken, og etterpå, når den er full av ord – eller kanskje når den egentlig er tom! – så brenner jeg den eller sender den avgårde. Egentlig skriver jeg ikke ned dette i det hele tatt, men det ser sånn ut for meg, og jeg later som, innbiller meg at jeg skriver det ned, jeg tar det for gitt. Det er jo helt idiotisk, for jeg er jo høyrehendt, og jeg har en stor pinne i høyre hånd som jeg for tiden bruker til å pille bort grus fra undersiden av skoene mine – jeg har visst mistet kompasset – så det er jo egentlig helt idiotisk, ja det sa jeg vel, å påstå noe sånt som at jeg skriver, men det gjør jeg altså. Jeg sender i alle fall denne notatboken avgårde med et tog, tror jeg, men ikke før den er tom. Men som sagt har jeg ikke vært helt ærlig, enten jeg hadde fortalt om dette eller ikke, altså det med at jeg hadde sluttet å snakke, for jeg burde ha fortalt om noe annet først, eller i alle fall samtidig, nemlig noe jeg kan huske om den saken. Jeg ble på en måte del av en slags hendelse engang, rett etter episoden med hullet (egentlig var det ingen episode, men noe nærmere en epoke, slik fremstår det i alle fall for meg, men nå er det vel kanskje ingen forskjell mellom en episode og en epoke, og dersom det er det, har det vel neppe noen betydning, ettersom jeg nesten helt sikkert husker feil når det gjelder akkurat dette. Men når jeg tenker meg om så var det ikke etter, men samtidig som episoden med hullet at denne hendelsen begynte), og det var den hendelsen som endte med at jeg måtte slutte å snakke, for hvis jeg hadde snakket etter den, ja da hadde jeg antakelig opphørt å eksistere, på en eller annen måte, eller noe annet hadde hendt som hadde vært minst like lite oppløftende. Jeg kan riktignok ikke si noe om denne hendelsen, ettersom jeg har sluttet å snakke, men jeg kan fortelle såpass som at jeg i ettertid mistet mine prinsipper. Ja, det begynte med at jeg mistet prinsippene. Ikke i overført betydning altså, det er ikke snakk om noen desillusjonering eller oppvåkning, men et rent tap i ordets mest konkrete og bokstavelige forstand. Jeg hadde dem, og så plutselig var de ikke der lenger. Hendelsen endte med noe som minner meg å falle ned i en brønn, og…

Etterpå var jeg et helt annet sted. Men det hele begynte da jeg skulle flytte skatollet, i leiligheten med vinduene og bygårdene utenfor. Jeg fant et hull i veggen. Jeg fant et hull i veggen, der skatollet hadde stått. Det hadde vært der hele tiden, skjult bak skatollet, og når jeg flyttet skatollet, kom det til syne, og det slo meg rett i bakken, og jeg kom meg aldri igjen etter dette møtet, jeg glemte aldri hullet i veggen, i veggen der skatollet hadde stått. Dette er jeg helt sikker på at jeg ikke dikter opp, det kan umulig være innbildning, for når jeg tenker på det, på hullet og på det som hendte etter det, blir jeg så svimmel og kvalm at jeg faller av stolen og blir liggende der, uten å klare å reise meg. Jeg ligger på bakken akkurat nå, og jeg klarer ikke å reise meg, jeg kikker ned i kumlokket, men jeg ser ingenting, det er langt ned og helt mørkt. Det kan umulig være innbildning, jeg kjenner at hullet er der, jeg har det i hodet. Brønnen er kanskje ikke virkelig, kanskje den var en metafor for noe annet, og så glemte jeg dette andre og holdt meg til metaforen.

Anstendig utdrag

Jeg merker nå, det er i grunn litt pinlig å innrømme, men jeg merker at når jeg snakker om forhold som ligger langt tilbake i tid (eller egentlig når jeg tenker på dem), så tenker jeg litt annerledes, litt klarere, på en måte, enn når jeg tenker på nåtiden – som om jeg liksom skulle ha forstått det og satt det i sammenheng, forstått fortiden, men det har jeg i virkeligheten ikke, noe jeg er fullstendig klar over, men som jeg i svake øyeblikk glemmer for dermed å skravle i vei som om jeg liksom skulle ha en historie å fortelle, hvilket jeg naturligvis ikke har, ettersom det ikke lenger finnes noen historie. Det er jo egentlig fullstendig idiotisk, for dersom jeg hadde forstått fortiden og satt den i sammenheng, så hadde jeg jo nødvendigvis forstått nåtiden også, ettersom denne er en like behørig del av den nevnte sammenheng, som jeg jo i så fall skulle ha forstått. Men jeg prøver å få det til, jeg prøver hele tiden å få det til, men de sitter fast i hverandre og jeg forstår ingen av dem. Det blir litt merkelig, den står liksom som et maleri foran meg, fortiden, og jeg føler at jeg hele tiden spytter blod og spyr på maleriet, og samtidig prøver å kikke på det, mens jeg hele tiden må vaske av spyttet og oppkastet med en rosa svamp. Og svampen er nåtiden, men den er hele tiden en del av bildet, og jeg, som vasker med den og kaster opp, jeg er også inne i bildet, med ansiktet vendt ut mot meg, og jeg prøver å kaste meg ut, samtidig som jeg hele tiden må vaske og vaske. Jeg ligger fortsatt her på bakken og kikker ned i kumlokket, det hjelper ikke å se ned i det, egentlig tror jeg det er derfor jeg ikke kommer meg opp, men jeg har gjort det hver gang, og hvis jeg slutter nå blir jeg bare forvirret. Stolen har veltet og ligger oppå meg, med sitteplaten over lårene mine opp ned, og det lille tauet jeg bruker for å flytte den rundt, henger i stolbenene og svaier i vinden omtrent som et flagg. Jeg har vondt i brystet, det stikker på venstre side der, jeg er redd det er speilet som har knust, men når jeg tenker meg om hadde jeg ikke med meg speilet i dag, tror jeg. Hullet minnet meg jo om brønnen, selv om jeg ikke hadde sett den ennå, men det minnet meg om den, og derfor slo det meg i bakken, og derfor ligger jeg her nå, for selv om det ikke fantes noen brønn, så fantes dette hullet, hullet fantes, det var altfor virkelig, plutselig utilslørt, utilskyet men jeg kunne ikke vende hodet bort.

Jeg tror jeg kommer til å dø her nede ved kumlokket. Jeg kan ikke komme på noe alternativ, annet enn at jeg kanskje egentlig sitter på stolen eller et helt annet sted, og bare innbilder meg at jeg ligger her, bare tror at jeg nettopp tenkte på hullet og falt og ble liggende og fortsatt ligger. Men jeg tror ikke det, jeg … jeg kommer nok til å dø her. Jeg kan uansett tenke ferdig, tenke videre, for jeg fortalte jo at jeg har sluttet å snakke. Egentlig er det kanskje hele min livshistorie jeg snakker om, jeg legger ut om hele meg selv, det har jeg følelsen av, for hele dette ligger i samme samtidig. Men det er delt i to, som en dyade av motsetninger, av brønnen eller hullet i veggen, og inne i midten ligger jeg nå, nede ved kumlokket, fordreid og trengt inn i et hjørne av hele mitt samtidig. Men jeg er ikke akkurat i midten, for den nøyaktige midten eksisterer ikke, eller hvis den gjør det så er det umulig å si noe om den. Speilet er knust, jeg kjenner de skarpe kantene skjære mot brystet, bak innerlommen. Jeg ligger på magen og kikker ned i kumlokket. Jeg har kommet meg opp igjen før(hvis jeg ikke bare har sett det for meg) men da har jeg ikke tenkt på begge to, bare en av gangen. Jeg søker hele tiden å finne en tilstand i det, og en kan finne en tilstand i det meste, det er ikke så vanskelig, men dette er ikke en tilstand, og den hender antakelig nå, det kjenner jeg i brystet.

Selvinnsikt, innskrenkning

Men jeg sier det igjen: jeg slutter å snakke om disse tingene, og det gjør jeg fordi det ikke går an å snakke om dem. Men jeg tenker dét, og dette tenkte jeg forrige gang også, jeg tenker det at selv om det ikke går an å snakke om dem, så kan vi jo bare gjøre det, likevel? 

Sannheten i pianokonserten

Jeg innbiller meg (jeg kan ikke
med sikkerhet si
at det er innbildning)
at hver sats er et speil,
ikke et vanlig speil et speil som kan speile
alt, alt, alt, alt, alt altogalt
kan satsen hver eneste sats
alle satser speile:
de speiler alt og
IK… I… IK…
…IKKE!
bare det som befinner seg
på den andre siden
eller på den ene siden:
alt kan de speile og de speiler alt og
ikke bare det som tilfeldigvis
befinner seg på den ene siden.

Idag speiler satsen et knust speil som før det ble knust speilet alt og som fortsatt gjør det og på den måten speiler satsen alt knust:
alt som er knust og
alt, som er knust.

Speilet er den knuste satsen.
Satsen speiler seg i speilet og arbeider seg frem mot
den speilede innsikt:
den speilede sannhet:
bespeilingens virkel(men ikke den speilede virkelighet!)ighet:

slik blir speilet satsens gjenpart slik at gjenparten i satsen står igjen som speilet i det knuste og dermed knuser sin virkelighet men! – det var jo bare ett speil dette og det finnes mange flere: og de andre speiler dette knuste speilets sats der de knuste glassbitene speiler speilets helhet – ja! – slik at helhetknusesogblirtildeleridetnyespeiletogblirtilensats-somnødvendigviser knust/det sier seg jo selv(!) hva som speiler satsens og speilets nødvendighet(?) vel speilet og satsen, selvfølgelig, som med nødvendighet speiler seg selv og dermed puster.

8. oktober

Vaktene henter meg og setter meg inn i en eske med hull til munnen og nesen og utenfor lukter det rått og firkantet, og de ruller meg rundt i esken, jeg er esken, de ruller meg rundt og det lukter det samme overalt, og jeg smaker ingenting, og esken er grå overalt på innsiden - jeg er blind og jeg hører bare tiden som går, stopper, spoles tilbake og begynner på ny, mens klokken slår blå, klokken slår rød. Og tiden fratar meg sjelen eller meg selv, og den gjør meg til objekt for noe jeg ikke vet hva er og det er meg; jeg lever i fremtiden og derfra kan jeg se at det ikke er sjelen min jeg ser - den eksisterer visst bare forut for min fremtid og der har jeg ikke jo adgang, så jeg blir ganske enkelt forvirret og vet ikke hva jeg skal bli. Jeg kan i alle fall ikke fortsette slik. Jeg kan jo ikke se meg selv! Grå, blå, rød. Glør.

Paint-hyllest til Egon Schiele

Født på ny

Han sitter på gulvet inne i dusjen blør fra låret og hodet
Vannet blander seg
med blodet
det blir rosa og renner sakte og lydløst
ned i sluket Vannet kommer fra kranen
rett over hodet hans
blodet blander seg
med vannet og forsvinner
ned i sluket

Han gråter, han gråter
uten at det høres
eller synes
han gråter
over at livet hans renner
ned i sluket Det er ingen
lyder her
det er helt stille.

Det er helt stille!
han føler at noen borer hull
i tinningen
at noen stikker en hånddrill inn rett foran
øret og sveiver, det går sakte, skallen er hard
og sprø, han hører
at den sprekker og at bensmuler rives av i sammenstøtet, i møtet med boret som sveives rundt og rundt og rundt inne i hodet hans, han skriker ikke, han gråter lydløst og usynlig, tårene blandes
med blodet og vannet og renner sakte og lydløst ned i sluket - hun hvisker ham i øret, hva gjør han, for han gråter, jeg har ikke gjort noe galt, men reis deg opp da, hvorfor blør han fra hodet, jeg har ikke gjort noe galt jeg har ikke gjort noe galt! - han roper løfter hånden slår henne i ansiktet Hun faller bakover slår hodet i dørhåndtaket kommer seg på bena Hun blør fra tinningen hun nei hun blør fra bakhodet Hun har slått bakhodet i dørhåndtaket og blør
fra bakhodet Hun gråter
hun ser redd ut hva er det
hun gjør hva er det
hun roper jeg ser henne
ikke hun står der
vel fortsatt jeg
slår etter henne og slår etter

hva hun sier
jeg har ikke gjort noe
galt

Katharsis (Erotiske betraktninger 3)

Jeg finner en sfære i tomrommet mellom støy og kjærlighet; jeg gjemmer meg under spaden og jeg vet at de andre misunner meg - de fant ikke stedet hvor jeg gjemmer meg, de vet ikke hvor jeg er, hvordan jeg er; de leter etter meg, de tror de vet hvor jeg er, hvordan jeg er - de andre er ikke verdt en dritt: jeg gjemmer meg mellom støyen og kjærligheten og de andre vet ikke hvor jeg er; de tror de vet det, men vet det ikke - de fortviler over mitt fravær men tror jeg er tilstede, de gråter og smiler stolt, og humrer og rister av sorg, men jeg befinner meg et sted mellom støyen og kjærligheten, og russerne fant det aldri og det gjorde ikke tyskerne, og støyen forsvant, og de hadde bare kjærligheten, men den var farlig og de døde jo alle sammen, men jeg gjemmer meg, de glemte støyen, de mistet den og de fant den ikke igjen. Jeg vet hvor den er og jeg kommer aldri til å si det til noen.

Fire elementer (Erotiske betraktninger 2)

Fire kategorier. Tiden strekker seg fra fremtiden og tilbake til fortiden og pisker meg i ryggen med en gigantisk kjepp, og roper på meg og sier at jeg skal dø og bli født. Og det er liksom som om jeg har lyst til å bli en ting, en kelner, en kynisk direktør, en alminnelig funksjonær – holde i en ting og si Dette er en ting!
Jorden tiltrekker meg og jeg finner det interessant, fascinerende - jorden! Et mysterium. Forvirringen tar meg idet jeg antar at jeg har satt det hele sammen og forstår det: det oppløser seg og blir mindre helhetlig og mindre komplekst samtidig – alt er bare en jævla masse, substrat, urin, det fryser og smelter, og blodet som hjertet mitt trekker til seg og dytter ut igjen på den andre siden akkurat som musikken og luften, det er aldri det samme blodet og jeg forstår det aldri, jeg puster, lever aldri som jeg gjorde da, og samtidig er det akkurat det samme blodet, og jeg drikker det hele tiden, bare ikke boblene, de raper jeg opp igjen; de kommer opp igjen og opp igjen.
Og solen stikker meg i øynene og sier at jeg må gå og finne en spade og gjemme meg for regnet som vasker solen av meg og løfter en kreftsvulst ut gjennom skallen min; hun setter skallen på plass igjen og begynner å gråte når hun ser at kreftsvulsten har falt ned på bakken og blør, den er grå og rød, den er død, den er døden. Tiden, jorden, forvirringen, solen. Tid, jord, forvirring, sol. Kreftsvulst i hodet.

Metamorfose (Erotiske betraktninger 1)

Jeg slipper et års luftforbruk ut av lungene, presser den ut av lungene og gjennom luftveiene; den sitter fast, luften, i lungene; den har sittet der for lenge, i lungene mine. Jeg har hatt denne luften i lungene i ett år, i ett helt år har den sittet der inne i lungene, ligget der. En helvetes technojævel. Han presser seg inn gjennom ørene mine, det er som om han dytter tunge maskiner med olje og bensin rennende nedover kantene og veggene inn i ørene mine og jeg hører det og det er bare støy. Og han lar dem bli der, sammen med luften, på veien. Ut av ørene mine kommer luften. Inn i munnen lyden kommer inn i munnen. Den setter seg fast i tennene mine. Han skriker. Han slår et nyfødt barn ihjel med en kølle, det gråter ikke. Luften er på vei ut. Den har sittet der lenge. Jeg mister et nyfødt barn, jeg holdt det i armene, støttet nakken men jeg mistet det og nå faller det og vokser. Jeg ser livet mitt passere i revy og barnet vokser og blir en ung kvinne, hun er over tyve, hun har ingen klær, men høyhelte sko. Technojævel. Mangler rytme, støy. Støyen er ikke støy når jeg opplever den, ingen kategori, ren støy finnes ikke, ikke et begrep, støy er det eneste ubegripelige, det eneste som egentlig eksisterer. Det eneste. Technojævel. Jeg slipper barnet. Jeg gjorde det. Jeg følte at hun la an på meg, og puttet musikk inn i munnen min og bet meg i tannen. I tennene, mens luften var på vei ut. Luften er det andre, musikk er det som er igjen etter at luften har tatt bort støyen fra vinduet der. Hun traff aldri bakken, men vokste opp og ble en ung kvinne på over tyve som bet meg i tannen, i tennene, og som jeg ikke likte, hun hadde undertøyet på feil vei; hun var naken. Jeg kastet henne, slapp henne i bakken. Vinduet ble et speil, og jeg så gjennom speilet og ut av vinduet. Det ringte når hun skulle ha truffet bakken “jeg har en bombe inne i magen, den er styrt av en fjernkontroll i pikken din” sa hun og jeg slapp henne i bakken, der oppe fra. Technojævel. Strukturen i denne luften er meningsløs; den er et annet sted, den er inne i den jævelen der, han har tatt den og sagt “haha, din jævel, jeg har tatt strukturen, og nå har du ingen struktur, og du skjønner ikke en dritt” og det stemmer faen meg. Du er så artikulert, technojævel, jeg vet ikke hva jeg skal si. Jeg skal skrive en bok om deg, technojævel. Jeg hater deg, jeg elsker deg ikke. Technojævel, sug pikken min. Hun falt og vokste opp og ble en ung kvinne, en gammel jente, over tyve år gammel, faen. Naken. Hun bet meg mens hun holdt undertøyet mellom tennene, hun bet meg og luften strømmet ut og musikken forsvant og ble til støy, den forsvant ikke, men hun vokste opp og ble til en jente på over tredve, en voksen dame. Jeg drømmer om deg technojævel og den gamle kvinnen som jeg mistet, jeg sa at hun mistet tennene når hun bet meg, jeg sa det. Ikke bit meg.

Fire timers skriftlig skoleeksamen er estetisk forkastelig. 

Omfavnelse

En pike på sytten år står på toppen av en høyblokk. Hun har spredt armene ut – på avstand likner hun en ørn som skal til å lette. Hun står på kanten. Hun hopper ikke, men blir stående slik en lang stund. Ingen nede på bakken kan se henne, det er for høyt opp til å få øye på henne; og dessuten er menneskene der nede opptatt med sine egne sysler. Hadde hun hoppet, ville hun antakeligvis ha tatt livet av flere enn seg selv. Siden hun ikke hopper, er ikke det spesielt interessant. Hvor mange hun hadde tatt livet av (i tillegg til seg selv) om hun hadde hoppet, er faktisk helt uinteressant for den situasjonen vi her har med å gjøre. Det er nemlig ikke det å hoppe hun tenker på. Hun tenker på hvordan det ville være å fly. Hun vet imidlertid at hun ikke kan fly (igjen kan vi forsikre oss om at hun verken vil la seg selv eller andre drepe). Hun ønsker hun kunne fly. Kunne hun det, var hun fri. Hun kan ikke fly.
En gutt tidlig i tyveårene passerer i samme sekund den samme bygningen. Han kan heller ikke fly, men tenker ikke på det heller. Han ser ikke for seg hvordan det ville være å kunne fly. Han kan jo ikke fly. Han stopper utenfor bygningen og går mot inngangen. Han går bort til heisen der inne, og trykker på knappen. “OPP”. Han går ut i syttende etasje. Han går inn på et kontor, men går straks ut igjen. Han går rundt et hjørne, og finner en trapp som går opp til en låst dør. Nøkkelen henger ved siden av døren: han åpner den og går ut. Der ute. Iskaldt. Blendende lyst – nede på gaten var det bekmørkt i forhold til det rene lyset her oppe. Han ser en jente som står på kanten med armene spredt og hevet, som en ørn som skal til å lette. Han forstår at hun har tenkt å livet av seg, og løper mot henne. Hun snur seg, overrasket over lydene av løpende trinn. Hun ser ham, og forstår at han har tenkt til å dytte henne. Hun løper rett mot ham. Han har større fart og mer kraft enn henne, og i sammenstøtet farer de begge i retning av kanten. De faller, og dør. Ingen nede på gaten blir truffet av de fallende kroppene. Det blir hull i asfalten der nede, og de to knuste kroppene blir liggende i omfavnelse. Hadde vi sett ansiktsuttrykkene deres, hadde vi visst at de var lykkelige. Ansiktene er imidlertid knust. Hun ble vel kanskje fri, da? Det kommer jo an på øyet som ser. Eller øynene. Som ser, altså.