Utdrag 3

Men nå er det jo sånn at jeg mistet prinsippene. Det er ikke særlig enkelt å forestille seg hvordan det er, eller hva det er, å miste prinsippene. De lurer seg inn overalt, og når de plutselig forsvinner, ja da … da mangler man i det hele tatt det meste. Jeg forsto i alle fall hva hva som egentlig menes med prinsipper, for før jeg mistet dem, hadde jeg ingen anelse, det vet jeg nå. Når jeg mistet dem, etter hendelsen, og etter hullet, forsøkte jeg å fortsette med mitt sedvanlige liv. Hvis jeg hadde noe sånt, i alle fall hadde jeg beholdt vanene og forsøkt å glemme hendelsen og hullet og brønnen. Jeg merket det ikke med engang, de forsvant gradvis, lurte seg bort, gjerne om natten, og aldri mer enn ett prinsipp av gangen. Men den andre tingen som hendte meg, den som var resultatet av den første, lot meg ikke glemme noenting, og til slutt førte den til at de begynte å forsvinne. Dette forsto jeg selvfølgelig ikke dengang, men jeg forstår det nå, det tror jeg i alle fall. Jeg er helt sikker på at sannhet ikke er et prinsipielt anliggende, for jeg snakker fortsatt sant, så ofte jeg klarer. Men jeg har jo sluttet å snakke, for talen er i høyeste grad prinsipiell, så det har jo ikke så mye å si om jeg snakker sant eller ikke heller. Men uten talen står tanken fortsatt igjen som språk, i alle fall som en slags innbildt skrift (og det gjør jo ingen forskjell), og dét er jo noe språklig, og forsåvidt også noe prinsipielt. Heldigvis skriver jeg det ikke ned, eller jeg skriver det ned, men i all hemmelighet, for jeg gjør det egentlig ikke.

Men selv om sannheten ikke er et prinsipielt anliggende, for det sa jeg vel, i alle fall mener jeg det, for jeg snakker sant så ofte jeg kan, og jeg har mistet prinsippene. Ja, altså, likevel kan det ubestridelig virke som om det nettopp er det, et prinsipielt anliggende altså. For etter at jeg mistet prinsippene, klarer jeg ikke lenger å skille mellom det som virkelig har hendt, og det som bare er innbildning. Det høres kanskje underlig ut, men det er faktisk sant, og det vet jeg, for jeg merker akkurat nå at jeg ikke vet om jeg innbilder meg det eller ikke, og da må det jo være tilfelle at jeg innbilder meg det, og det merker jeg ikke. Og dessuten er ikke sannhet det samme som virkelighet, for ingen kan beskylde meg for å lyve når jeg i virkeligheten, eller i innbildningen, forteller noe som er sant, om det så skulle være innbildning eller virkelig. Det er sant, enten det er sant om virkeligheten eller noe annet. Slik må det vel være, for jeg er ingen løgner, det tror jeg i alle fall ikke. Men altså, hukommelsen er så absolutt et prinsipielt anliggende, og det samme gjelder for virkeligheten – det er det ingen tvil om. Selv om ikke hele hukommelsen er det, så tror jeg den er delt i to, kanskje: i et prinsipp på den ene siden og sannhet på den andre – slik at alt er sant, men ingenting nødvendigvis har hendt, og slik at de nødvendigvis har hendt eller ikke nødvendigvis hendt, i samme samtidig. To ting har i alle fall hendt, og de stiller seg utenfor hukommelsen – de er tilstander. Og de hjelper ikke særlig på, for de river meg i stykker og får meg til å føle meg som en grushaug.

Det første prinsippet jeg mistet var det moralske, det er kanskje ikke så overraskende. Rettere sagt var det vel kanskje flere moralske prinsipper, men det var ett jeg mistet, og da forsvant de andre også. Jeg oppdaget det da jeg våknet om morgenen, og gikk og la meg igjen. Det var definitivt prinsippløst, moralsk sett: jeg merket ikke noen motstand, og ble liggende i sengen i tre døgn uten å røre meg en eneste gang. Når jeg til slutt beveget meg ut av den var det fordi jeg uten å merke det også hadde mistet prinsippet om kontinuitet, og fordi jeg hadde sovnet av sult og latt kroppen glemme at jeg hadde mistet det moralske prinsippet.