Jeg tror jeg kommer til å dø her nede ved kumlokket. Jeg kan ikke komme på noe alternativ, annet enn at jeg kanskje egentlig sitter på stolen eller et helt annet sted, og bare innbilder meg at jeg ligger her, bare tror at jeg nettopp tenkte på hullet og falt og ble liggende og fortsatt ligger. Men jeg tror ikke det, jeg … jeg kommer nok til å dø her. Jeg kan uansett tenke ferdig, tenke videre, for jeg fortalte jo at jeg har sluttet å snakke. Egentlig er det kanskje hele min livshistorie jeg snakker om, jeg legger ut om hele meg selv, det har jeg følelsen av, for hele dette ligger i samme samtidig. Men det er delt i to, som en dyade av motsetninger, av brønnen eller hullet i veggen, og inne i midten ligger jeg nå, nede ved kumlokket, fordreid og trengt inn i et hjørne av hele mitt samtidig. Men jeg er ikke akkurat i midten, for den nøyaktige midten eksisterer ikke, eller hvis den gjør det så er det umulig å si noe om den. Speilet er knust, jeg kjenner de skarpe kantene skjære mot brystet, bak innerlommen. Jeg ligger på magen og kikker ned i kumlokket. Jeg har kommet meg opp igjen før(hvis jeg ikke bare har sett det for meg) men da har jeg ikke tenkt på begge to, bare en av gangen. Jeg søker hele tiden å finne en tilstand i det, og en kan finne en tilstand i det meste, det er ikke så vanskelig, men dette er ikke en tilstand, og den hender antakelig nå, det kjenner jeg i brystet.
Anstendig utdrag
Jeg merker nå, det er i grunn litt pinlig å innrømme, men jeg merker at når jeg snakker om forhold som ligger langt tilbake i tid (eller egentlig når jeg tenker på dem), så tenker jeg litt annerledes, litt klarere, på en måte, enn når jeg tenker på nåtiden – som om jeg liksom skulle ha forstått det og satt det i sammenheng, forstått fortiden, men det har jeg i virkeligheten ikke, noe jeg er fullstendig klar over, men som jeg i svake øyeblikk glemmer for dermed å skravle i vei som om jeg liksom skulle ha en historie å fortelle, hvilket jeg naturligvis ikke har, ettersom det ikke lenger finnes noen historie. Det er jo egentlig fullstendig idiotisk, for dersom jeg hadde forstått fortiden og satt den i sammenheng, så hadde jeg jo nødvendigvis forstått nåtiden også, ettersom denne er en like behørig del av den nevnte sammenheng, som jeg jo i så fall skulle ha forstått. Men jeg prøver å få det til, jeg prøver hele tiden å få det til, men de sitter fast i hverandre og jeg forstår ingen av dem. Det blir litt merkelig, den står liksom som et maleri foran meg, fortiden, og jeg føler at jeg hele tiden spytter blod og spyr på maleriet, og samtidig prøver å kikke på det, mens jeg hele tiden må vaske av spyttet og oppkastet med en rosa svamp. Og svampen er nåtiden, men den er hele tiden en del av bildet, og jeg, som vasker med den og kaster opp, jeg er også inne i bildet, med ansiktet vendt ut mot meg, og jeg prøver å kaste meg ut, samtidig som jeg hele tiden må vaske og vaske. Jeg ligger fortsatt her på bakken og kikker ned i kumlokket, det hjelper ikke å se ned i det, egentlig tror jeg det er derfor jeg ikke kommer meg opp, men jeg har gjort det hver gang, og hvis jeg slutter nå blir jeg bare forvirret. Stolen har veltet og ligger oppå meg, med sitteplaten over lårene mine opp ned, og det lille tauet jeg bruker for å flytte den rundt, henger i stolbenene og svaier i vinden omtrent som et flagg. Jeg har vondt i brystet, det stikker på venstre side der, jeg er redd det er speilet som har knust, men når jeg tenker meg om hadde jeg ikke med meg speilet i dag, tror jeg. Hullet minnet meg jo om brønnen, selv om jeg ikke hadde sett den ennå, men det minnet meg om den, og derfor slo det meg i bakken, og derfor ligger jeg her nå, for selv om det ikke fantes noen brønn, så fantes dette hullet, hullet fantes, det var altfor virkelig, plutselig utilslørt, utilskyet men jeg kunne ikke vende hodet bort.
Jeg tror jeg kommer til å dø her nede ved kumlokket. Jeg kan ikke komme på noe alternativ, annet enn at jeg kanskje egentlig sitter på stolen eller et helt annet sted, og bare innbilder meg at jeg ligger her, bare tror at jeg nettopp tenkte på hullet og falt og ble liggende og fortsatt ligger. Men jeg tror ikke det, jeg … jeg kommer nok til å dø her. Jeg kan uansett tenke ferdig, tenke videre, for jeg fortalte jo at jeg har sluttet å snakke. Egentlig er det kanskje hele min livshistorie jeg snakker om, jeg legger ut om hele meg selv, det har jeg følelsen av, for hele dette ligger i samme samtidig. Men det er delt i to, som en dyade av motsetninger, av brønnen eller hullet i veggen, og inne i midten ligger jeg nå, nede ved kumlokket, fordreid og trengt inn i et hjørne av hele mitt samtidig. Men jeg er ikke akkurat i midten, for den nøyaktige midten eksisterer ikke, eller hvis den gjør det så er det umulig å si noe om den. Speilet er knust, jeg kjenner de skarpe kantene skjære mot brystet, bak innerlommen. Jeg ligger på magen og kikker ned i kumlokket. Jeg har kommet meg opp igjen før(hvis jeg ikke bare har sett det for meg) men da har jeg ikke tenkt på begge to, bare en av gangen. Jeg søker hele tiden å finne en tilstand i det, og en kan finne en tilstand i det meste, det er ikke så vanskelig, men dette er ikke en tilstand, og den hender antakelig nå, det kjenner jeg i brystet.
Jeg tror jeg kommer til å dø her nede ved kumlokket. Jeg kan ikke komme på noe alternativ, annet enn at jeg kanskje egentlig sitter på stolen eller et helt annet sted, og bare innbilder meg at jeg ligger her, bare tror at jeg nettopp tenkte på hullet og falt og ble liggende og fortsatt ligger. Men jeg tror ikke det, jeg … jeg kommer nok til å dø her. Jeg kan uansett tenke ferdig, tenke videre, for jeg fortalte jo at jeg har sluttet å snakke. Egentlig er det kanskje hele min livshistorie jeg snakker om, jeg legger ut om hele meg selv, det har jeg følelsen av, for hele dette ligger i samme samtidig. Men det er delt i to, som en dyade av motsetninger, av brønnen eller hullet i veggen, og inne i midten ligger jeg nå, nede ved kumlokket, fordreid og trengt inn i et hjørne av hele mitt samtidig. Men jeg er ikke akkurat i midten, for den nøyaktige midten eksisterer ikke, eller hvis den gjør det så er det umulig å si noe om den. Speilet er knust, jeg kjenner de skarpe kantene skjære mot brystet, bak innerlommen. Jeg ligger på magen og kikker ned i kumlokket. Jeg har kommet meg opp igjen før(hvis jeg ikke bare har sett det for meg) men da har jeg ikke tenkt på begge to, bare en av gangen. Jeg søker hele tiden å finne en tilstand i det, og en kan finne en tilstand i det meste, det er ikke så vanskelig, men dette er ikke en tilstand, og den hender antakelig nå, det kjenner jeg i brystet.
