Etterpå var jeg et helt annet sted. Men det hele begynte da jeg skulle flytte skatollet, i leiligheten med vinduene og bygårdene utenfor. Jeg fant et hull i veggen. Jeg fant et hull i veggen, der skatollet hadde stått. Det hadde vært der hele tiden, skjult bak skatollet, og når jeg flyttet skatollet, kom det til syne, og det slo meg rett i bakken, og jeg kom meg aldri igjen etter dette møtet, jeg glemte aldri hullet i veggen, i veggen der skatollet hadde stått. Dette er jeg helt sikker på at jeg ikke dikter opp, det kan umulig være innbildning, for når jeg tenker på det, på hullet og på det som hendte etter det, blir jeg så svimmel og kvalm at jeg faller av stolen og blir liggende der, uten å klare å reise meg. Jeg ligger på bakken akkurat nå, og jeg klarer ikke å reise meg, jeg kikker ned i kumlokket, men jeg ser ingenting, det er langt ned og helt mørkt. Det kan umulig være innbildning, jeg kjenner at hullet er der, jeg har det i hodet. Brønnen er kanskje ikke virkelig, kanskje den var en metafor for noe annet, og så glemte jeg dette andre og holdt meg til metaforen.
Utdrag
Jeg har ikke vært helt ærlig, det må jeg innrømme. Jeg fortalte jo at jeg hadde sluttet å snakke. Eller gjorde jeg forresten det? Det er umulig å vite sikkert. Jeg vet at kumlokket ligger øverst, på toppen av bakken og at det fungerer utmerket for meg. Det er ikke så viktig lenger, jeg skriver bare ned dette her, for meg selv – det er vanskelig ikke å snakke, det er nødvendig med en eller annen form for meddelelse, så jeg skriver ned dette her, og så kan jeg brenne det etterpå, eller sende det i posten til noen jeg ikke kjenner, eller legge det i en flaske og la det renne nedover elven, der nederst, jeg ser den herfra. Jeg har egentlig sluttet å lytte også, eller jeg hører, men jeg tar det ikke innover meg, lar det ligge utenfor, og kikker på en måte bare, på det de sier, de andre. Jeg tar med meg den lille notatboken, og etterpå, når den er full av ord – eller kanskje når den egentlig er tom! – så brenner jeg den eller sender den avgårde. Egentlig skriver jeg ikke ned dette i det hele tatt, men det ser sånn ut for meg, og jeg later som, innbiller meg at jeg skriver det ned, jeg tar det for gitt. Det er jo helt idiotisk, for jeg er jo høyrehendt, og jeg har en stor pinne i høyre hånd som jeg for tiden bruker til å pille bort grus fra undersiden av skoene mine – jeg har visst mistet kompasset – så det er jo egentlig helt idiotisk, ja det sa jeg vel, å påstå noe sånt som at jeg skriver, men det gjør jeg altså. Jeg sender i alle fall denne notatboken avgårde med et tog, tror jeg, men ikke før den er tom. Men som sagt har jeg ikke vært helt ærlig, enten jeg hadde fortalt om dette eller ikke, altså det med at jeg hadde sluttet å snakke, for jeg burde ha fortalt om noe annet først, eller i alle fall samtidig, nemlig noe jeg kan huske om den saken. Jeg ble på en måte del av en slags hendelse engang, rett etter episoden med hullet (egentlig var det ingen episode, men noe nærmere en epoke, slik fremstår det i alle fall for meg, men nå er det vel kanskje ingen forskjell mellom en episode og en epoke, og dersom det er det, har det vel neppe noen betydning, ettersom jeg nesten helt sikkert husker feil når det gjelder akkurat dette. Men når jeg tenker meg om så var det ikke etter, men samtidig som episoden med hullet at denne hendelsen begynte), og det var den hendelsen som endte med at jeg måtte slutte å snakke, for hvis jeg hadde snakket etter den, ja da hadde jeg antakelig opphørt å eksistere, på en eller annen måte, eller noe annet hadde hendt som hadde vært minst like lite oppløftende. Jeg kan riktignok ikke si noe om denne hendelsen, ettersom jeg har sluttet å snakke, men jeg kan fortelle såpass som at jeg i ettertid mistet mine prinsipper. Ja, det begynte med at jeg mistet prinsippene. Ikke i overført betydning altså, det er ikke snakk om noen desillusjonering eller oppvåkning, men et rent tap i ordets mest konkrete og bokstavelige forstand. Jeg hadde dem, og så plutselig var de ikke der lenger. Hendelsen endte med noe som minner meg å falle ned i en brønn, og…
Etterpå var jeg et helt annet sted. Men det hele begynte da jeg skulle flytte skatollet, i leiligheten med vinduene og bygårdene utenfor. Jeg fant et hull i veggen. Jeg fant et hull i veggen, der skatollet hadde stått. Det hadde vært der hele tiden, skjult bak skatollet, og når jeg flyttet skatollet, kom det til syne, og det slo meg rett i bakken, og jeg kom meg aldri igjen etter dette møtet, jeg glemte aldri hullet i veggen, i veggen der skatollet hadde stått. Dette er jeg helt sikker på at jeg ikke dikter opp, det kan umulig være innbildning, for når jeg tenker på det, på hullet og på det som hendte etter det, blir jeg så svimmel og kvalm at jeg faller av stolen og blir liggende der, uten å klare å reise meg. Jeg ligger på bakken akkurat nå, og jeg klarer ikke å reise meg, jeg kikker ned i kumlokket, men jeg ser ingenting, det er langt ned og helt mørkt. Det kan umulig være innbildning, jeg kjenner at hullet er der, jeg har det i hodet. Brønnen er kanskje ikke virkelig, kanskje den var en metafor for noe annet, og så glemte jeg dette andre og holdt meg til metaforen.
Etterpå var jeg et helt annet sted. Men det hele begynte da jeg skulle flytte skatollet, i leiligheten med vinduene og bygårdene utenfor. Jeg fant et hull i veggen. Jeg fant et hull i veggen, der skatollet hadde stått. Det hadde vært der hele tiden, skjult bak skatollet, og når jeg flyttet skatollet, kom det til syne, og det slo meg rett i bakken, og jeg kom meg aldri igjen etter dette møtet, jeg glemte aldri hullet i veggen, i veggen der skatollet hadde stått. Dette er jeg helt sikker på at jeg ikke dikter opp, det kan umulig være innbildning, for når jeg tenker på det, på hullet og på det som hendte etter det, blir jeg så svimmel og kvalm at jeg faller av stolen og blir liggende der, uten å klare å reise meg. Jeg ligger på bakken akkurat nå, og jeg klarer ikke å reise meg, jeg kikker ned i kumlokket, men jeg ser ingenting, det er langt ned og helt mørkt. Det kan umulig være innbildning, jeg kjenner at hullet er der, jeg har det i hodet. Brønnen er kanskje ikke virkelig, kanskje den var en metafor for noe annet, og så glemte jeg dette andre og holdt meg til metaforen.
