Vannet flyter skrått nedover frontruta i tynne bekker, enslige dråper slår seg sammen og ender i
rennesteinen. Her inne er det varmere, tørt. Med noen sekunders mellomrom
brytes bekkene opp av viskeren og samles i utkanten av vinduet der det imorgen
vil ligge en tynn stripe av sur nedbør som har fordampet. Nye dråper danner nye
bekker før øynene rekker å skifte fokus. Inne er det lysere. Lyset og
dråpene gjør husene og menneskene utenfor vanskelige å skjelne fra hverandre.
Utenfor passerer en ung gutt med refleksvest, eller en kortvokst, en krumrygget
pensjonist, i alle fall en refleksvest, den halter forbi. Innenfor er det bare
jeg. Og du. Du sitter skjevt. Stiv i ryggen etter mange timer i samme
sittestilling, du har endret stilling, jeg har ikke merket det før nå. Jeg ser
på deg, jeg kan såvidt tyde ansiktet ditt bak den skjeve stillingen, stivheten
i ryggen. Du var en annen i går. Der inne er det rester til middag.
Hun holder en
gryteklut i hver hånd, bøyer seg ned ved komfyren. Hun vender ansiktet til
siden for å unngå dampen som strømmer ut. Hun har ikke oppdaget ham, at han
står rett bak og ser på henne. Istedet for å ta ut maten setter hun seg ned på
knærne foran komfyren med gryteklutene i hendene. Det ryker ikke lenger fra
komfyren. Hun lukker hendene rundt gryteklutene og lar armene falle ned på gulvet.
Han ser ned, ser sine bare føtter flyte over våt asfalt. Et dempet ekko mumler
at maten er klar.
- Er du redd?
Du står naken på en
stein mellom bekken og myra, legger høyre hånd forsiktig over magen. Jeg svarte
ikke, vendte ansiktet vekk, trakk skuldrene bakover.
- Hvorfor sa du ikke
noe i går?