Det var knapt fem minutter, jeg så deg bare fra venstre side. Kanskje
du gikk av på sentralstasjonen. Senere den dagen ble du kanskje vitne til en hendelse som forandret verden og deg
selv, kanskje endte du som kriminaletterforsker i California, eller som kinomaskinist i Berlin. Du kunne forresten ha blitt påkjørt av en bil, eller møtt mannen i
ditt liv på diskotek den kvelden og endt opp i et fjernt land, kanskje i
Afrika et sted. Du kunne ha gått av på jordet bortenfor hallene, og
senere den uka kunne du ha blitt kjent med ei jente som dro deg inn i et
dårlig miljø, kanskje ligger du og sover ut rusen under ei bru i en by
langt borte. Kanskje ble du sittende på bussen helt til endestasjonen,
helt til sjåføren ba deg gå av, gå hjem, du kan ikke sitte her lenger
nå, hva er det som plager deg, vil du prate om det. Vil du prate om
det? Jeg så bare din venstre side. Men kanskje gikk du av på neste stopp, og gikk med nølende skritt
mot en bakgårdskafé der du skulle møte en gutt som du ikke hadde likt på
den måten på en stund, kanskje du skulle fortelle ham det akkurat den
dagen, eller turte du ikke, kanskje er du fortsatt med ham, dere har
fått barn og hund og lever et rolig liv, han spiller kanskje kabal på
mobilen, på do, for å koble av, mens du lengter etter å komme deg ut,
bort, men en dag er også denne dagen over, og imorgen begynner den på
ny. Men den dagen kom aldri
tilbake. I stedet ble den liggende som en gjennomsiktig hinne over de andre dagene, bussene, de som kom i stedet, med nye sjanser,
hendelser, nye gjentakelser på andre måter. Men jeg så deg en gang på bussen.
