Jeg innbiller meg (jeg kan ikke
med sikkerhet si
at det er innbildning)
at hver sats er et speil,
ikke et vanlig speil et speil som kan speile
alt, alt, alt, alt, alt altogalt
kan satsen hver eneste sats
alle satser speile:
de speiler alt og
IK… I… IK…
…IKKE!
bare det som befinner seg
på den andre siden
eller på den ene siden:
alt kan de speile og de speiler alt og
ikke bare det som tilfeldigvis
befinner seg på den ene siden.
Idag speiler satsen et knust speil som før det ble knust speilet alt og som fortsatt gjør det og på den måten speiler satsen alt knust:
alt som er knust og
alt, som er knust.
Speilet er den knuste satsen.
Satsen speiler seg i speilet og arbeider seg frem mot
den speilede innsikt:
den speilede sannhet:
bespeilingens virkel(men ikke den speilede virkelighet!)ighet:
slik blir speilet satsens gjenpart slik at gjenparten i satsen står igjen som speilet i det knuste og dermed knuser sin virkelighet men! – det var jo bare ett speil dette og det finnes mange flere: og de andre speiler dette knuste speilets sats der de knuste glassbitene speiler speilets helhet – ja! – slik at helhetknusesogblirtildeleridetnyespeiletogblirtilensats-somnødvendigviser knust/det sier seg jo selv(!) hva som speiler satsens og speilets nødvendighet(?) vel speilet og satsen, selvfølgelig, som med nødvendighet speiler seg selv og dermed puster.
