8. oktober

Vaktene henter meg og setter meg inn i en eske med hull til munnen og nesen og utenfor lukter det rått og firkantet, og de ruller meg rundt i esken, jeg er esken, de ruller meg rundt og det lukter det samme overalt, og jeg smaker ingenting, og esken er grå overalt på innsiden - jeg er blind og jeg hører bare tiden som går, stopper, spoles tilbake og begynner på ny, mens klokken slår blå, klokken slår rød. Og tiden fratar meg sjelen eller meg selv, og den gjør meg til objekt for noe jeg ikke vet hva er og det er meg; jeg lever i fremtiden og derfra kan jeg se at det ikke er sjelen min jeg ser - den eksisterer visst bare forut for min fremtid og der har jeg ikke jo adgang, så jeg blir ganske enkelt forvirret og vet ikke hva jeg skal bli. Jeg kan i alle fall ikke fortsette slik. Jeg kan jo ikke se meg selv! Grå, blå, rød. Glør.