En pike på sytten år står på toppen av en høyblokk. Hun har spredt armene ut – på avstand likner hun en ørn som skal til å lette. Hun står på kanten. Hun hopper ikke, men blir stående slik en lang stund. Ingen nede på bakken kan se henne, det er for høyt opp til å få øye på henne; og dessuten er menneskene der nede opptatt med sine egne sysler. Hadde hun hoppet, ville hun antakeligvis ha tatt livet av flere enn seg selv. Siden hun ikke hopper, er ikke det spesielt interessant. Hvor mange hun hadde tatt livet av (i tillegg til seg selv) om hun hadde hoppet, er faktisk helt uinteressant for den situasjonen vi her har med å gjøre. Det er nemlig ikke det å hoppe hun tenker på. Hun tenker på hvordan det ville være å fly. Hun vet imidlertid at hun ikke kan fly (igjen kan vi forsikre oss om at hun verken vil la seg selv eller andre drepe). Hun ønsker hun kunne fly. Kunne hun det, var hun fri. Hun kan ikke fly.
En gutt tidlig i tyveårene passerer i samme sekund den samme bygningen. Han kan heller ikke fly, men tenker ikke på det heller. Han ser ikke for seg hvordan det ville være å kunne fly. Han kan jo ikke fly. Han stopper utenfor bygningen og går mot inngangen. Han går bort til heisen der inne, og trykker på knappen. “OPP”. Han går ut i syttende etasje. Han går inn på et kontor, men går straks ut igjen. Han går rundt et hjørne, og finner en trapp som går opp til en låst dør. Nøkkelen henger ved siden av døren: han åpner den og går ut. Der ute. Iskaldt. Blendende lyst – nede på gaten var det bekmørkt i forhold til det rene lyset her oppe. Han ser en jente som står på kanten med armene spredt og hevet, som en ørn som skal til å lette. Han forstår at hun har tenkt å livet av seg, og løper mot henne. Hun snur seg, overrasket over lydene av løpende trinn. Hun ser ham, og forstår at han har tenkt til å dytte henne. Hun løper rett mot ham. Han har større fart og mer kraft enn henne, og i sammenstøtet farer de begge i retning av kanten. De faller, og dør. Ingen nede på gaten blir truffet av de fallende kroppene. Det blir hull i asfalten der nede, og de to knuste kroppene blir liggende i omfavnelse. Hadde vi sett ansiktsuttrykkene deres, hadde vi visst at de var lykkelige. Ansiktene er imidlertid knust. Hun ble vel kanskje fri, da? Det kommer jo an på øyet som ser. Eller øynene. Som ser, altså.
