Man skrur ikke av radioen når som helst.

I det jeg setter meg ned i stolen og skrur av radioen strømmer intet utfra den som en trippel bevegelse, og jeg sitter igjen som et alt, forarget over å være meg bevisst det kaos av intet jeg nettopp har utløst i villrede. Hvorfor måtte jeg gjøre det? Var det virkelig nødvendig å skru av radioen? 'Satan!', roper jeg i frustrasjon, i angst, og utløser enda en dose intet i tre deler som tilsammen ikke utgjør et hele - jeg vil være som man, som man'et, men jeg klarer det ikke, jeg er besatt av min paradoksale virkelighetssøken (jeg, som ikke er mer enn det som er for meg, og som er uten et ego, søker etter en virkelighet som ikke er mer enn en serie av fremtredelser), og oppdager plutselig det ironiske ved det: Hadde jeg ikke visst at jeg selv bare var det som er for meg;, visst at jeg ikke hadde et ego; hadde jeg ikke vært klar over at mine kjæreste eiendelers essens bare er summen av måtene de fremtrer på; hadde jeg ikke vært klar over alle disse tingene (igjen; hadde jeg ikke trodd alle disse tingene), så hadde de ikke eksistert; jeg ville bare ha gått rundt og forfalt, forfalt og forfalt, til man'et, til illusjonen essens, til... til... alt, til... hva mer. Og ... ja, det er faen meg ikke så dumt som man skulle tro.