Fire kategorier. Tiden strekker seg fra fremtiden og tilbake til fortiden og pisker meg i ryggen med en gigantisk kjepp, og roper på meg og sier at jeg skal dø og bli født. Og det er liksom som om jeg har lyst til å bli en ting, en kelner, en kynisk direktør, en alminnelig funksjonær – holde i en ting og si Dette er en ting!
Jorden tiltrekker meg og jeg finner det interessant, fascinerende - jorden! Et mysterium. Forvirringen tar meg idet jeg antar at jeg har satt det hele sammen og forstår det: det oppløser seg og blir mindre helhetlig og mindre komplekst samtidig – alt er bare en jævla masse, substrat, urin, det fryser og smelter, og blodet som hjertet mitt trekker til seg og dytter ut igjen på den andre siden akkurat som musikken og luften, det er aldri det samme blodet og jeg forstår det aldri, jeg puster, lever aldri som jeg gjorde da, og samtidig er det akkurat det samme blodet, og jeg drikker det hele tiden, bare ikke boblene, de raper jeg opp igjen; de kommer opp igjen og opp igjen.
Og solen stikker meg i øynene og sier at jeg må gå og finne en spade og gjemme meg for regnet som vasker solen av meg og løfter en kreftsvulst ut gjennom skallen min; hun setter skallen på plass igjen og begynner å gråte når hun ser at kreftsvulsten har falt ned på bakken og blør, den er grå og rød, den er død, den er døden. Tiden, jorden, forvirringen, solen. Tid, jord, forvirring, sol. Kreftsvulst i hodet.
