Som en svært sjelden gang å våkne, dvs. våkne til live, nærmest som fra et koma, bare med det unntak at du vet hva som har foregått i din egen bevisstløshet. Som plutselig å innse at du nå har vært fraværende helt siden forrige gang ¬¬¬(du husker fortsatt forrige gang) du våknet, og hele denne tiden har tatt feil, vært bevisstløs der du skled ned og trodde du var våken, skled ned i grøften og ble der nede helt til nå, svømmende eller snarere ålende deg sakte fremover eller egentlig bakover kanskje begge.

…

Og verre: etter en stunds selvutslettende lidelse å innse at øyeblikket heller ikke nå er kommet: en trenger ikke være utenfor verden for å se hva som skjer i den, trenger ikke gå utenfor seg selv for å se at man ikke er det man tror man er – heller ikke nå er jeg våken, jeg drømmer bare at jeg drømmer, og er sanndrømt.

…

I visse tilfeller kunne det kanskje hjelpe å tenke i infinitiv, fylle alle frasene med substantiverte, fangede handlinger (snarere hendelser), for dermed også i det verbale å la seg fange i et virrvarr av abstraksjoner, eller var det det motsatte … uansett.

…