I likhet med rengjøringspersonalet, vente på toget: de, som skal skitne til, igjen. Om jeg blunker går jeg glipp av det, stopper aldri. Er det jeg eller dem, det, som er flyktig? Som flykter? Forresten har ikke denne byen noen stasjon. Hvit støy, fødselskramper, og (på den annen side) en fjernkontroll uten batterier. Observasjon! Alt dreier seg om observasjon. Nyansene har observasjonen som eksistensgrunnlag, forskjellen. I det hele tatt er det forskjell på å oppleve og å gjennomleve, selv om de kan rokkeres uten at det legges merke til. Det er det som gjør den farlig. Forskjellen.
Til slutt igjen: for få sjanser, eller for mange, altså det endte som sist, til slutt. Det endte til sist, som slutt, for mange sjanser igjen, uendelige muligheter, for mange muligheter. En strøm av potensialitet i annen kveler seg selv, eller sine bestanddeler. I likhet med rengjøringspersonalet, vente: vente på at verket skal bli tilintetgjort slik at det kan skapes på ny. Ødeleggelsen er selve verket, rengjøringen bare en del av forberedelsene. Ødeleggelsen utgjør både foranledning og formål for produksjonen av et paradoksalt verk: det bygges for å rives. For mange muligheter, rengjøring, nye muligheter og de samme, samme situasjon, ødeleggelse, nye muligheter.
