Som en svært sjelden gang å våkne, dvs. våkne til live, nærmest som fra et koma, bare med det unntak at du vet hva som har foregått i din egen bevisstløshet. Som plutselig å innse at du nå har vært fraværende helt siden forrige gang ¬¬¬(du husker fortsatt forrige gang) du våknet, og hele denne tiden har tatt feil, vært bevisstløs der du skled ned og trodde du var våken, skled ned i grøften og ble der nede helt til nå, svømmende eller snarere ålende deg sakte fremover eller egentlig bakover kanskje begge.

…

Og verre: etter en stunds selvutslettende lidelse å innse at øyeblikket heller ikke nå er kommet: en trenger ikke være utenfor verden for å se hva som skjer i den, trenger ikke gå utenfor seg selv for å se at man ikke er det man tror man er – heller ikke nå er jeg våken, jeg drømmer bare at jeg drømmer, og er sanndrømt.

…

I visse tilfeller kunne det kanskje hjelpe å tenke i infinitiv, fylle alle frasene med substantiverte, fangede handlinger (snarere hendelser), for dermed også i det verbale å la seg fange i et virrvarr av abstraksjoner, eller var det det motsatte … uansett.

…

Igjen, tilslutt? Hvitt, rent. Den betryggende vissheten om det motsatte, foreløpig. Og så, glemselen holder meg på terskelen (i et blindende solarium), vinduet. Om natten et hullete speil, lysere inne enn ute - i natt eksisterer bare jeg, men likevel
Håpefull, på terskelen inntil natten skiller meg ut.

Glamour

Ofte flytter jeg ned i bassenget
med alle tingene mine
og mine næreste
– som i en høvdings begravelse –
de flyter sammen med meg der,
noen meter under overflaten
(det finnes ingen bunn i dette bassenget)
de synker ikke ned, de blir der, med meg
i sin nedsunkne betydelighet –

vannet er grumsete
og jeg mangler svømmebriller

Alltid i mangel av et bedre ord

Nok engang mutt, lydløs. Kan ikke lenger uttrykke, ikke fortelle, forklare. Bare denne ene gangen etter uhellet med grønnsakskniven, gulrotskrellet som lå badet i blodet fra foten hennes, senere plastret, alt ok, nå blødende fra et åpent sår, senere plastret. Igjen, senere, viste det seg, skulle den samme opplevelsen dukke opp igjen (som et déjà vu, allerede sett), men denne gangen med en viss forskjell (riktignok en forventet forskjell) – som en variasjon over det samme tema, tidligere spilt bare av forventningen: han følte seg umiddelbart inneklemt mellom to simultane (med høyst vesensforskjellige) bevegelser: flukten fra gårsdagen i videreføringen av idag (en kontinuerlig bevegelse), grøften som han rullet nedover, og, samtidig som han falt sammen: gjenoppstående i en ny verden (som et sjokk), en ny kropp i dag, i morgen, et nytt ansikt, eldre men som en gjentakelse, det samme på nytt, eller nyheten om det samme – det samme gjentatt og det samme forventet (fryktet) – fortvilelsen over ikke å forfalle men å synke stående. Og så denne mangelen som et kronisk patologisk symptom.