Paint-hyllest til Egon Schiele

Født på ny

Han sitter på gulvet inne i dusjen blør fra låret og hodet
Vannet blander seg
med blodet
det blir rosa og renner sakte og lydløst
ned i sluket Vannet kommer fra kranen
rett over hodet hans
blodet blander seg
med vannet og forsvinner
ned i sluket

Han gråter, han gråter
uten at det høres
eller synes
han gråter
over at livet hans renner
ned i sluket Det er ingen
lyder her
det er helt stille.

Det er helt stille!
han føler at noen borer hull
i tinningen
at noen stikker en hånddrill inn rett foran
øret og sveiver, det går sakte, skallen er hard
og sprø, han hører
at den sprekker og at bensmuler rives av i sammenstøtet, i møtet med boret som sveives rundt og rundt og rundt inne i hodet hans, han skriker ikke, han gråter lydløst og usynlig, tårene blandes
med blodet og vannet og renner sakte og lydløst ned i sluket - hun hvisker ham i øret, hva gjør han, for han gråter, jeg har ikke gjort noe galt, men reis deg opp da, hvorfor blør han fra hodet, jeg har ikke gjort noe galt jeg har ikke gjort noe galt! - han roper løfter hånden slår henne i ansiktet Hun faller bakover slår hodet i dørhåndtaket kommer seg på bena Hun blør fra tinningen hun nei hun blør fra bakhodet Hun har slått bakhodet i dørhåndtaket og blør
fra bakhodet Hun gråter
hun ser redd ut hva er det
hun gjør hva er det
hun roper jeg ser henne
ikke hun står der
vel fortsatt jeg
slår etter henne og slår etter

hva hun sier
jeg har ikke gjort noe
galt

Katharsis (Erotiske betraktninger 3)

Jeg finner en sfære i tomrommet mellom støy og kjærlighet; jeg gjemmer meg under spaden og jeg vet at de andre misunner meg - de fant ikke stedet hvor jeg gjemmer meg, de vet ikke hvor jeg er, hvordan jeg er; de leter etter meg, de tror de vet hvor jeg er, hvordan jeg er - de andre er ikke verdt en dritt: jeg gjemmer meg mellom støyen og kjærligheten og de andre vet ikke hvor jeg er; de tror de vet det, men vet det ikke - de fortviler over mitt fravær men tror jeg er tilstede, de gråter og smiler stolt, og humrer og rister av sorg, men jeg befinner meg et sted mellom støyen og kjærligheten, og russerne fant det aldri og det gjorde ikke tyskerne, og støyen forsvant, og de hadde bare kjærligheten, men den var farlig og de døde jo alle sammen, men jeg gjemmer meg, de glemte støyen, de mistet den og de fant den ikke igjen. Jeg vet hvor den er og jeg kommer aldri til å si det til noen.

Fire elementer (Erotiske betraktninger 2)

Fire kategorier. Tiden strekker seg fra fremtiden og tilbake til fortiden og pisker meg i ryggen med en gigantisk kjepp, og roper på meg og sier at jeg skal dø og bli født. Og det er liksom som om jeg har lyst til å bli en ting, en kelner, en kynisk direktør, en alminnelig funksjonær – holde i en ting og si Dette er en ting!
Jorden tiltrekker meg og jeg finner det interessant, fascinerende - jorden! Et mysterium. Forvirringen tar meg idet jeg antar at jeg har satt det hele sammen og forstår det: det oppløser seg og blir mindre helhetlig og mindre komplekst samtidig – alt er bare en jævla masse, substrat, urin, det fryser og smelter, og blodet som hjertet mitt trekker til seg og dytter ut igjen på den andre siden akkurat som musikken og luften, det er aldri det samme blodet og jeg forstår det aldri, jeg puster, lever aldri som jeg gjorde da, og samtidig er det akkurat det samme blodet, og jeg drikker det hele tiden, bare ikke boblene, de raper jeg opp igjen; de kommer opp igjen og opp igjen.
Og solen stikker meg i øynene og sier at jeg må gå og finne en spade og gjemme meg for regnet som vasker solen av meg og løfter en kreftsvulst ut gjennom skallen min; hun setter skallen på plass igjen og begynner å gråte når hun ser at kreftsvulsten har falt ned på bakken og blør, den er grå og rød, den er død, den er døden. Tiden, jorden, forvirringen, solen. Tid, jord, forvirring, sol. Kreftsvulst i hodet.

Metamorfose (Erotiske betraktninger 1)

Jeg slipper et års luftforbruk ut av lungene, presser den ut av lungene og gjennom luftveiene; den sitter fast, luften, i lungene; den har sittet der for lenge, i lungene mine. Jeg har hatt denne luften i lungene i ett år, i ett helt år har den sittet der inne i lungene, ligget der. En helvetes technojævel. Han presser seg inn gjennom ørene mine, det er som om han dytter tunge maskiner med olje og bensin rennende nedover kantene og veggene inn i ørene mine og jeg hører det og det er bare støy. Og han lar dem bli der, sammen med luften, på veien. Ut av ørene mine kommer luften. Inn i munnen lyden kommer inn i munnen. Den setter seg fast i tennene mine. Han skriker. Han slår et nyfødt barn ihjel med en kølle, det gråter ikke. Luften er på vei ut. Den har sittet der lenge. Jeg mister et nyfødt barn, jeg holdt det i armene, støttet nakken men jeg mistet det og nå faller det og vokser. Jeg ser livet mitt passere i revy og barnet vokser og blir en ung kvinne, hun er over tyve, hun har ingen klær, men høyhelte sko. Technojævel. Mangler rytme, støy. Støyen er ikke støy når jeg opplever den, ingen kategori, ren støy finnes ikke, ikke et begrep, støy er det eneste ubegripelige, det eneste som egentlig eksisterer. Det eneste. Technojævel. Jeg slipper barnet. Jeg gjorde det. Jeg følte at hun la an på meg, og puttet musikk inn i munnen min og bet meg i tannen. I tennene, mens luften var på vei ut. Luften er det andre, musikk er det som er igjen etter at luften har tatt bort støyen fra vinduet der. Hun traff aldri bakken, men vokste opp og ble en ung kvinne på over tyve som bet meg i tannen, i tennene, og som jeg ikke likte, hun hadde undertøyet på feil vei; hun var naken. Jeg kastet henne, slapp henne i bakken. Vinduet ble et speil, og jeg så gjennom speilet og ut av vinduet. Det ringte når hun skulle ha truffet bakken “jeg har en bombe inne i magen, den er styrt av en fjernkontroll i pikken din” sa hun og jeg slapp henne i bakken, der oppe fra. Technojævel. Strukturen i denne luften er meningsløs; den er et annet sted, den er inne i den jævelen der, han har tatt den og sagt “haha, din jævel, jeg har tatt strukturen, og nå har du ingen struktur, og du skjønner ikke en dritt” og det stemmer faen meg. Du er så artikulert, technojævel, jeg vet ikke hva jeg skal si. Jeg skal skrive en bok om deg, technojævel. Jeg hater deg, jeg elsker deg ikke. Technojævel, sug pikken min. Hun falt og vokste opp og ble en ung kvinne, en gammel jente, over tyve år gammel, faen. Naken. Hun bet meg mens hun holdt undertøyet mellom tennene, hun bet meg og luften strømmet ut og musikken forsvant og ble til støy, den forsvant ikke, men hun vokste opp og ble til en jente på over tredve, en voksen dame. Jeg drømmer om deg technojævel og den gamle kvinnen som jeg mistet, jeg sa at hun mistet tennene når hun bet meg, jeg sa det. Ikke bit meg.