Rester

Vannet flyter skrått nedover frontruta i tynne bekker, enslige dråper slår seg sammen og ender i rennesteinen. Her inne er det varmere, tørt. Med noen sekunders mellomrom brytes bekkene opp av viskeren og samles i utkanten av vinduet der det imorgen vil ligge en tynn stripe av sur nedbør som har fordampet. Nye dråper danner nye bekker før øynene rekker å skifte fokus. Inne er det lysere. Lyset og dråpene gjør husene og menneskene utenfor vanskelige å skjelne fra hverandre. Utenfor passerer en ung gutt med refleksvest, eller en kortvokst, en krumrygget pensjonist, i alle fall en refleksvest, den halter forbi. Innenfor er det bare jeg. Og du. Du sitter skjevt. Stiv i ryggen etter mange timer i samme sittestilling, du har endret stilling, jeg har ikke merket det før nå. Jeg ser på deg, jeg kan såvidt tyde ansiktet ditt bak den skjeve stillingen, stivheten i ryggen. Du var en annen i går. Der inne er det rester til middag.

Hun holder en gryteklut i hver hånd, bøyer seg ned ved komfyren. Hun vender ansiktet til siden for å unngå dampen som strømmer ut. Hun har ikke oppdaget ham, at han står rett bak og ser på henne. Istedet for å ta ut maten setter hun seg ned på knærne foran komfyren med gryteklutene i hendene. Det ryker ikke lenger fra komfyren. Hun lukker hendene rundt gryteklutene og lar armene falle ned på gulvet. Han ser ned, ser sine bare føtter flyte over våt asfalt. Et dempet ekko mumler at maten er klar.

- Er du redd?

Du står naken på en stein mellom bekken og myra, legger høyre hånd forsiktig over magen. Jeg svarte ikke, vendte ansiktet vekk, trakk skuldrene bakover.

- Hvorfor sa du ikke noe i går?

Du og æ på Saxenborg Allé

Det var knapt fem minutter, jeg så deg bare fra venstre side. Kanskje du gikk av på sentralstasjonen. Senere den dagen ble du kanskje vitne til en hendelse som forandret verden og deg selv, kanskje endte du som kriminaletterforsker i California, eller som kinomaskinist i Berlin. Du kunne forresten ha blitt påkjørt av en bil, eller møtt mannen i ditt liv på diskotek den kvelden og endt opp i et fjernt land, kanskje i Afrika et sted. Du kunne ha gått av på jordet bortenfor hallene, og senere den uka kunne du ha blitt kjent med ei jente som dro deg inn i et dårlig miljø, kanskje ligger du og sover ut rusen under ei bru i en by langt borte. Kanskje ble du sittende på bussen helt til endestasjonen, helt til sjåføren ba deg gå av, gå hjem, du kan ikke sitte her lenger nå, hva er det som plager deg, vil du prate om det. Vil du prate om det? Jeg så bare din venstre side. Men kanskje gikk du av på neste stopp, og gikk med nølende skritt mot en bakgårdskafé der du skulle møte en gutt som du ikke hadde likt på den måten på en stund, kanskje du skulle fortelle ham det akkurat den dagen, eller turte du ikke, kanskje er du fortsatt med ham, dere har fått barn og hund og lever et rolig liv, han spiller kanskje kabal på mobilen, på do, for å koble av, mens du lengter etter å komme deg ut, bort, men en dag er også denne dagen over, og imorgen begynner den på ny. Men den dagen kom aldri tilbake. I stedet ble den liggende som en gjennomsiktig hinne over de andre dagene, bussene, de som kom i stedet, med nye sjanser, hendelser, nye gjentakelser på andre måter. Men jeg så deg en gang på bussen.